Meny

Hovedside
Aktuelt
Turmuligheter
Badeplasser
Seniorturer
Naturlos
Fiske
Lenker
Kontakt

Barnevandringene.

Utgangspunkt: ved kirken i Konsmo.

Friluftsrådet har forsøkt å kartlegge, rydde og merke noen av de veiene som barnevandrerne fulgte. Vi har tatt utangspunkt ved Kirken i Konsmo. Her møttes barnevandrerne vestfra om våren for å gå samlet videre østover. Om høsten fulgte de de samme stiene vestover. Stiene er merket med spesielle skilt. Det er satt opp to informasjonsskilt, ett ved barnevandrerstatuen utenfor banken i
Konsmo, og et utenfor kirken.

Statuen er laget av Sigurd Nome, og gitt av banken.

Som tur vil vi anbefale å gå vestover, opp Gamle Nepstadkleivan og ned "Stien".
Gamle Nepstadkleivan er bygd like etter århundreskiftet 1900. Tidligere har det gått en holvei i samme området. Like før Nepstad tar "Stien" av nedover. Den går forbi Kjerkebakken og kommer ned ved Skytebanen. Dette var en del av den opprinnelige barnevandrerstien og allmannaveien, en gammel ridevei. Videre vestover gikk veien over en bro ved Sundsvannsosen. Den kom ned i Lyngdalen litt sør for Snartemo. Men det fantes også mange andre løyper.
Vegen østover fra Kirken og opp de gamle Konsmokleivan er merket som "barne- vandrersti". Videre østover er vegen lagt om, det er bygd jernbane, plantet skog og dyrket der vegen tidligere gikk. 

Om barnevandringene.

Barnevandringene foregikk i tidsrommet ca.1830 - 1910.
Det vært vanskelig å finne bestemte ruter som barnevandrerne fulgte. Generelt kan man si at barnevandrerne fulgte den korteste veien mellom to punkter. Den gikk på tvers av dalene, og det var bratte oppfor-og utforbakker. Noen steder kunne de følge gamle rideveier eller drifteveier, men de tok også snarveier i ulendt terreng. Det var få broer over Mandalselva før 1860, og når det var flom i elva, kunne det mange steder være vanskelig å få ferge over. Den vanligste ruta østover gikk fra Konsmo til Laudal, videre over Høye og Groheia mot Kristiansand. Det fantes også nordligere ruter.
Vestover gikk en av rutene fra Konsmo mot Snartemo og videre mot Kvinesdalen.

Vi må også ta med at landskapet på den tiden dette foregikk, så helt anderledes ut enn idag. Det fantes nesten ikke skog, utmarka ble brent for å gi beite til dyrene.

"Barnevandrere" fra Konsmo skole i 2002.  Foto: Lindesnes.

Barna hadde med seg niste hjemmefra som de bar i et knippe over skulderen, og noe mat fikk de vel på gårdene de passerte. De overnattet i høyløer langs ruta, eller på løa på gårdene. Da båtene tok til å gå langs kysten, ble disse mye brukt av barnevandrerne, som istedet for å gå over heiene måtte ta seg fram til Kleven ved Mandal, eller et annet anløpssted. Det var billig å reise med båten, og attpåtil fikk de søskenmoderasjon. Så det var mange som var brødre og søstre, iallfall på reisen.

Hvem var disse barnevandrerne? Det er få autentiske skriftlige kilder. En av dem som har skrevet om barnevandringene, er Gabriel Øidne fra Konsmo. Det som er spesielt med hans fremstilling, er at han bygger på samtaler med tidligere barnevandrere. Mye av det som senere er skrevet, bygger på hans beretninger. Han skildrer barnevandringene som et svært mørkt kapittel i vår historie. Det var mye fattigdom og nød i vestre del av midtre og indre Agder. Gårdene var små etter stadig å ha blitt delt opp. Jorda var skrinn. Og barneflokkene var store. Den lille lønna som barnevandrerne fikk, var for mange et nødvendig tilskudd til familiens innkomme, og så slapp de å fø på dem mens de var borte.

Sokneprest Gundersen i Konsmo skriver i et brev fra 1884 (sitatet er hentet fra en artikkel av Gabriel Øidne): "Forholdene i økonomisk Henseende er nemlig saadanne her, at det for mange Forældre synes nødvendigt at feste sine Børn bort i Gjætertjeneste, baade for ved sin Løn som derved fortjenes, at faa Hjælp til deres Beklædning og for ved deres Fravær fra Hjemmet at fritages for deres Underhold. "

På "Austlandet", d.v.s. øst for Kristiansand, var gårdene større og de økonomiske forhold bedre, og det var stort behov for gjetere og annen arbeidskraft, særlig i onnene. Men det var ikke bare fattigfolk som sendte barna sine bort på arbeid på "Austlandet".

Historikeren og folkeminnegranskeren Eilert Sundt fra Farsund mener at barnevandring- ene hadde flere aspekter. Det ble sett på som et ledd i oppdragelsen å komme bort hjemmefra og under annen tukt og kommando. En barnevandrer fra Vigmostad, Elias Bergstøl, sa:"Det var ein hard skule, men det var ein god skule."

Det var flere andre arbeidsvandringer på denne tiden. Det var mange som reiste bortover til Arendalskanten på sesongarbeid, det kunne være gårdsarbeid, barkfletting eller arbeid i byggevirksomhet eller skipsbygging. Det var i det hele tatt ganske mye kontakt mellom folk i indre og vestre del av Vest-Agder og distriktet øst for Kristiansand.
Det er sannsynlig at noen foreldre avtalte plass for barna sine hos folk de kjente. En kjenner til at slike bånd mellom familier har bestått helt frem til idag, de har deltatt i hverandres høytider, konfirmasjon, giftermål, gravferd osv.

Enkelte plasser kunne gå i arv. Det finnes også brev der foreldre ber om plass for gutten sin eller jenta si. En del bønder i Aust-Agder sendte "agenter"vestover for å sikre seg gjetere. Når de kom til gards, løp barna og gjemte seg.

Barnevandrerne gikk oftest i flokker, der de eldste som kjente veien, ledet an. Men det hendte også at barn gikk alene.

Mange er de historier og skjebner som knytter seg til barnevandringene. Gabriel Øydne har fortalt om noen av dem, men ellers er her svært lite autentisk materiale.

Hans Braadland fra Vigmostad var bare 7 år gammel da han gikk alene de 10 milene fra Vigmostad til Høvåg. Han ble senere stortingsmann.

Olav Rasmussen fra vestheia i Konsmo fortalte til Gabriel Øydne:" Mor fulgte meg et stykke på vegen. Men da vi kom så langt at nedstigningen til dalen begynte, ( på Kjørke- bakken øverst på "Stien"), måtte hun snu. Hun tok begge hendene mine i sine og sa: Kjære Olav. Husk det:"Vær tro i hånd og munn, så kan du vandre verden om."
Foran meg lå Audnedalen utbredt, men denne gangen hadde jeg ingen glede av dette synet. Med tungt hjerte begynte jeg nedstigningen til dalen for å ta fatt på den lange vegen til Birkenes. Jeg hadde aldri vært utenfor heimbygda før og hadde svært lite greie på den vegen jeg skulle gå, men jeg spurte meg for og gråt iblant, og i mørkninga kom jeg fram til Groheia. Denne heia var den gang tilholdssted for tatere og forbrytere, og her visste jeg at onkelen min var blitt myrdet en kveld han dro heim fra byen. Så redd har jeg sjelden vært som da jeg gikk over denne heia - jeg måtte stadig tenke på onkel.Seint på kvelden kom jeg fram til Kristiansand.
Byen med sine gasslys, trafikk og alt det ukjente skremte meg. Enda så trøtt jeg var, så måtte jeg ut av byen og videre. Jeg spurte i hus etter hus etter losji, men fikk nei overalt. Til slutt syntes en gammel kone i Ålefjær synd på meg og redde opp et leie på golvet . Visste jeg hvor hun ligger begravet, skulle jeg legge en krans på hennes grav".- Fra vestheia i Konsmo og til Ålefjær på en dag! -Det er vel ikke mange ungdommer idag som ville gjøre den turen etter.

Hvordan gikk det med barnevandrerne ? Fra Aust-Agder -bygdene har gjeterne fått godt skussmål. De var flinke og pålitelige, - men noen ble etter hvert svært veslevoksne og "for seg". Og det er forstålig at barn som i så ung alder måte lære å stå på egne ben, måtte bli tidlig voksne. Da utvandringen til Amerika begynte, finner vi mange av barnevandrerne som passasjerer på emigrantbåtene, ofte som 15- 16-åringer på vei mot et fjernere mål. Statistikken viser at bare 25 % av dem som reiste ut, kom hjem igjen.

I 1920 var 1/3 av alle som var født i indre og vestre del av Vest-Agder i Amerika, -men det er en annen historie.